12. Jul 2018

Veien til Nidaros

Opplev nydelig natur mens du tråkker i fotsporene til de gamle pilegrimene. Bra for sjelen, godt for hjertet – og en trygg ferd på merkede stier.

Pilegrimsferden fra Oslo til Trondheim tar tre-fire uker, over alle hauger, opp til Dovrefjell og videre inn til Nidarosdomen. Her gikk de, alle som ikke hadde råd til å ta båten, men ville nå frem til det aller helligste. En knalltøff tur, og ikke noe for pyser i dag heller.

Ikke alle kan bruke en måned på å gå, men du kan gå langt eller kort. Går du de siste ti milene til Nidarosdomen mottar du Olavsbrevet – det ærverdige beviset på at du er en pilegrim.

Et tips er å ta toget til Berkåk i Rennebu. Stasjonen har fått status som pilegrimsstasjon, så du kan gå rett av toget og starte turen. Vandringen herfra til Nidaros tar seks dager. Alternativt, tog til Verdal og gå fra historiske Stiklestad på merkede stier til katedralen.

Du finner flere turforslag på pilegrimsleden.no, biter av den 643 kilometer lange Gudbrandsdalsleden eller den litt kortere St. Olavsleden, som starter i Selänger i Sverige.

– Jeg har fått oppleve Gudbrandsdalsleden fra Oslo til Trondheim i flere etapper, sier Trine Neumann-Larsen, kommunikasjonsansvarlig for Pilegrimsleden.

Hun er nordlending og ble fortapt i det duvende landskapet ved Hamar og Hadeland – og de trønderske skogstiene.

– Et nydelig kulturlandskap for meg som er vant til ville fjell i nord. Jeg har gått Gudbrandsdalen opp og ned, til Dovrefjell og inn i Trøndelag som er utrolig frodig, sier Neumann-Larsen, som også syntes det var fascinerende å reise i de norske dialektene. De skiftet for hver eneste vesle dal hun kom ned i.

Følg steinene

Langs hele leden står halvannen meter høye steiner med pilegrimslogoen inngravert. De forteller også hvor mange kilometer det er igjen til Nidaros. Til og med på Dovrefjell står en milestein og venter.

– De gir en trygghet om at du er på rett vei. Stiene er ryddet og merket takket være innsatsen fra 50 kommuner og mange frivillige. Jeg blir stolt av engasjementet og eierskapet som folk har.

Trine Neumann-Larsen blir ekstra varm av å snakke om trønderske trær.

– Min favoritt er leden i skogen, som det er mye av i Trøndelag. Skogen isolerer deg, du hører ikke trafikken, du har likevel tryggheten i merkingen og kan ta deg tid til å nyte. Lyden av fugler, vind som suser i trærne, det er vakkert.

Etter reformasjonen ble pilgrimsvandringer forbudt, og ferdene til Olav den Hellige forsvant. I 1997 ble leden merket, og et drøyt tiår senere gikk flere departementer sammen for å blåse liv i den nær tusen år gamle pilegrimstradisjonen.

Før var det lovfestet at du måtte ta imot pilegrimen. I dag er de fleste overnattingsstedene langs leden vakre småbruk. Pilegrimene gir inntekter til gårdene, som til gjengjeld gir vandrerne unike mat-og kulturopplevelser.

Overnatt i et gammelt stabbur og få servert pølse og ost fra gården til frokost. På Munkeby gård i Levanger er osten laget av franske munker i det franske klosteret i nærheten, servert med hjemmebakt brød og øl som er brygget til osten.

Hjemmefra til Nidaros

Av alle som går pilegrimsleden er 70 prosent utlendinger, men interessen øker i takt med at stadig flere oppdager eget land. Pilegrimsleden er ikke bare for troende.

– I middelalderen gikk folk til Nidaros for å be til en vikingkonge som ble helgen etter sin død, men pilegrimvandrerens motivasjon for å gå er i dag den enkeltes sak. Noen drar på venninnetur, andre for å utfordre seg selv og noen går av religiøse årsaker. Fellesnevneren er at de opplever vandringen som meningsfylt, sier Neumann-Larsen.

Mange som går har en personlig historie. Sorg, takknemlighet, behov for tid til å reflektere. En mann fra Belgia mistet nesten livet i en bilulykke, og året etter gikk han ut av døra og til Trondheim. Hvert år er det flere som gjør det samme.

– Katedralen som pilegrimsmålet er hovedperspektivet i alt vi gjør, sier pilegrimsprest i Nidaros, Einar Vegge.

Med det mener han at helligstedet er målet uavhengig av den enkeltes standpunkt og overbevisning, og han legger seg heller ikke opp i folks motivasjon for å vandre.

En ekte pilegrim

Fra midten av juni til midten av september holder Nidarosdomen en daglig pilegrimsgudstjeneste, enkel i formen med mye orgelmusikk og korte bønner.

– Men en stille, andektig mottakelse kan pilegrimen ikke nødvendigvis regne med, for i tillegg til å være en kirke, er katedralen et aktivt museum og konsertsted, sier Vegge.

På Nidaros Pilegrimsgård, hundre meter fra domkirken, møter pilegrimen andre vandrere og de kan også overnatte. Både frivillige og ansatte er på plass for å snakke med folk.

– De fleste opplever at de møter seg selv på veien, på godt og vondt. Mange har sterke inntrykk, naturopplevelser og et behov for å fortelle. Uansett om du har vandret en helg eller gått 643 kilometer fra Oslo, tar vi imot alle som ekte pilegrimer, sier presten.

(Toppbildefoto: Pilegrimsleden.no/David Tett)